Hybridbilen Toyota Prius ble lansert i Japan i 1997 og på verdensbasis i 2001. De første skrittene i det norske elbilmarerittet Think ble tatt i 1990. En fabelaktig utvikling dette her altså. I tillegg ser de ut som de er laget av Playmobil, de trenger en arbeidsdag og en bratt nedoverbakke for å få særlig fart, og jeg tviler på at man kan føle seg særlig trygg kjørende rundt i et kinderegg. Du redder sikkert et tre når du velger elbil, men jeg tipper du angrer når du spiller harpe etter å ha møtt ei bjørk når du blir blåst av veien i flau bris.

Heldigvis er det noen som gir håp for fremtiden. Tesla Motors og Fisker Automotive kan nok få lurt meg inn bak rattet i en elbil. Men per i dag tar jeg heller på meg skylden for skogbrannene i Australia enn å ratte rundt i en Buddy eller Think. Hvis jeg lever til jeg blir 70 år har jeg omtrent 300.000 timer igjen, og jeg kommer ikke til å ofre én eneste av dem kjørende rundt i Tupperware fra Aurskog som bruker 16 sekunder på 0-80 km/t.

En høstdag jeg sto på kjøkkenet og lagde blåbærpannekaker, fløy en flue rundt i rommet, sannsynligvis bare for å irritere meg. Det klarte den. Det var da jeg fant ut at stekespaden egentlig er ganske lik en fluesmekker, at en mosa flue kan ligne på et flattrykt blåbær og at i allefall ett av barna mine ikke smaker forskjell på fluer og blåbær.

Men det er lov å feile, og både barn og voksne kan gjøre noen blemmer i ny og ne uten at Jonas Gahr Støre må tilkalles. En mann som derimot ikke har allverdens å gå på for å fylle opp tabbekvoten er han i det hvite huset. Nei, jeg tenker ikke på den sleske typen i det hvite huset borti gata som har stereoanlegget på terrassen hele sommeren, men USAs 44. president.

Hussein, som ble valgt fordi han er svart – ikke på tross av fargen, har en nærmest umulig oppgave foran seg, og ministerkandidatene rømmer raskere enn du kan si Guantanamo. Skakkjørte finanser, krig og arbeidsledighet en er ikke noe som lar seg løse over en pakke Prince Mild. Barack er uerfaren, men kan ikke snu hijaben etter vinden som en hvilken som helst Storberget. For bare noen uker siden var han verdens frelser – nå ser han ut som en Learning by doing-president.

Bush junior er nok glad han kom seg ut av kåken i tide, og fornøyd med at han i ettertiden vil bli husket som mindre mislykket enn negeren som tok over etter ham. Skulle Obama mot formodning klare brasene skal jeg ta med meg mitt eget støv som jeg kan bøye meg i når jeg møter ham.

Blant de ti mest diskuterte artiklene på dagbladet.no er ulike hijab-utspill tema i syv debatter, og dette må jo da, statistisk sett, være den viktigste saken i det norske samfunn i disse dager. Finanskrise my ass. Drillo er nest viktigste sak, mens narkotikasalg på skoler får én plass.

Narkotikaen fortjener en debatt, men jeg hadde egentlig trodd at doping skulle få mer spalteplass av den jevne nettavisleser. For doping har visst tatt et nytt kvantesprang og blitt systematisk. Det ser ut til at denne systematiske dopingen hører idretten til, og den ser ut til å være mest populær i individuelle grener. Syklister, kroppsbyggere og friidrettsfolk har jo god historikk på dette, og luesporten har de siste årene tatt store markedsandeler uansett hva de bruker skiene til.

Men den gode gamle idrettsfylla er visst helt borte. Vi som har fulgt engelsk fotball noen tiår savner de gode gamle fyllikene som skapte liv og røre. I disse dager er de innlagt, eller sågar driver de å legger inn andre kokainsniffere og drukkenbolter på sine privatklinikker. Og vi husker vel skihoppernes fyllekuler på 80-tallet, og til og med en norsk sportskommentator som var full som en indisk buss.

Det som er sikkert, utfra mine statistiske beregninger, er at idretten har gått fra prestasjonsdempende til prestasjonsfremmende medikamenter og preparater, og det må da være et fremskritt. Neste debatt bør derfor bli om vi skal satse på systematisk doping, eller holde oss til dagens usystematiske løsning. Hvilke definisjoner som skal ligge til grunn for en ny dopingliste aner jeg ikke, men definisjonen på kjeks er, ifølge Thefreedictionary.com, ”tørr kake”, så den slipper nok unna.

Nå har ikke landslagsfotball vært særlig interessant under Dråge Hareide, men med Egil Roger tilbake ved roret er det vel ingen som tviler på suksess? I allfall ikke nå? Da jeg hørte at NFF hadde hentet tilbake den gamle kommunisten var jeg lykkelig som en nonne i en agurkåker. Og jammen leverte Drillo i første forsøk. Selvfølgelig. Det er bare å finne frem pælene og starte en facebook-gruppe som forlanger at Drillo-isen kommer tilbake på markedet snarest mulig.

Og er du først på facebook – vær så snill å start en gruppe som gir TV2 passe med tyn så jeg kan se de neste landskampene hjemme i stua, uten flere bokser, kabler og avtalegiroer.